av Erlend Haddeland (Media Sør)

Noen takker personlig, andre sender SMS-er. Tormod Lindland har i snart 30 år opplevd musikkens betydning for folk som tar avskjed.

Til neste år er det 30 år siden han begynte i tjenesten som organist i Mandal kirke.  Vel er han ansatt i Den norske kirke, men det er ikke bare her han stiller opp.

– Jeg har spilt i Humanistiske begravelser i alle år hvis de pårørende ønsker det. Du kan reservere deg, men det har ikke vært naturlig for meg. Innenfor døden blir noen av disse ulikhetene jevnet ut. Jeg tenker på mitt bidrag bak orgelet som en samfunnstjeneste, sier han.

Hvis forsamlingen er lavmælte i benkeradene under allsangen, er det ekstra viktig for Lindland å stemme i. For ham handler det om å skape rom for allsangen, og det har mange satt pris på.

– På Sjøsanden nå nylig var det et menneske som huket tak i meg da jeg var ute på tur. «Det var så bra at du sang i begravelsen. Det hjalp».

Og titt og stadig tikker det inn SMS-er etter begravelser. Mange kjenner på behovet for å takke.  

Verdighet

Samme år som A-ha slipper albumet «Stay on these roads» og Norsk Bibel kommer ut med sin oversettelse av Bibelen, åpner Tormod Lindland kirkedøren i Mandal som ansatt for første gang. Året er 1988, og Lindland setter seg på orgelkrakken i Mandal kirke.

– Instruksen den gang sa at det ikke var lov til å klappe i kirken. Men det var ikke så lett å styre, det der, minnes han med et smil.

Tidene har forandret seg siden 1988, også musikalsk, men blant tingene Tormod står fast på, enten han spiller på vanlig gudstjeneste, bryllup, konfirmasjon eller begravelse, så er det dette:

– Verdighet er viktig, både musikalsk og tekstlig.

Smilet sitter lett, selv om temaet vi blant andre snakker med Tormod om, er alvorlig nok: Begravelser og musikkens betydning i denne seremonien som har så sterke følelser knyttet til seg.

 

 

– Begravelsen handler om å ta avskjed sammen, det er ikke en forestilling.

 

Å gjøre noe sammen

Han fortsetter:

– Jeg tror det er lurt å ikke spisse salmene for mye til den enkelte. Samtidig skjønner jeg den individualiseringen vi ser i samfunnet. På fellessangene som kan det være klokt å velge sanger som er allmenne og felles. Det å gjøre noe sammen er et pluss i seg selv, sier han.

Lindland gjengir prost i Oslo, Trond Bakkevig, sine ord fra podkasten Ekko av NRK:

– Begravelsen handler om å ta avskjed sammen, det er ikke en forestilling.

Han har spilt alt fra «Amazing grace» til Frank Sinatras «New York, New York», og i sin egen begravelse kan han tenke seg «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» av den nordnorske salmedikteren Peter Dass.

– Det er noe traust og trygt over den salmen, og ikke så veldig personlig.

Salmene

Når et menneske dør, har de pårørende først samtaler med begravelsesbyrået. Deretter er det presten som står for tur.

– Ofte har begravelsesbyrået kommet med noen gode forslag til sanger, og andre ganger må presten hjelpe til. Hvis ikke de pårørende kan sangen, så synger presten det hun kan, forteller sogneprest i Lyngdal, Ragnhild Synnøve Lied.

I begravelser legger man opp til tre økter med fellessang.

– Musikk har en forløsende kraft for mange. Du opplever ved solosang at det er mye tårer og hulk. Du får kjenne på følelsene på en helt annen måte. Musikk er viktig, har Lied erfart i de mange begravelsene hun har forrettet i.

Lindland får nye nikk når han forteller om hvordan han ser på sin oppgave:

– Vi skal være hjelpere for pårørende, så de får en verdig og god avskjed med sine.

– Og hjelpere til å bearbeide sorgen, legger Lied til.

Solosang

Hun sitter rundt et bord sammen med Tormod Lindland og Erik Lande fra Landes begravelsesbyrå. Samtalen dreier seg over på hvilke rammer kirken har for sangvalg utenfor samleboka, altså solosanger. Skal man tillate alt?

En av byens prester går forbi, får øye på Lande og stopper opp:

– «Hurt» av Johnny Cash og «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg, det bør gå greit til begravelsen nå på torsdag, sier han og kikker litt spørrende bort.

Erik Lande nikker.

– Helt topp!

Erik Lande kommenterer: Gi meg en god grunn til å nekte en sang som avdøde elsket

Begravelsesbyrået er en nøytral aktør, i møte med kirken. Som Lande skrev i en kommentar tidligere i høst, har han «fått erfare hvor mye musikk betyr for de etterlatte», og viste til eksempler med Metallica og Eminem.

– I en begravelse er det ofte flest folk som ikke går i gudstjenester til vanlig. Det er en glimrende mulighet for kirka å vise at de er rause – innenfor sine rammer. Det tror jeg alle har alt å tjene på.

Det er prestene og organisten som har siste ord om hvilke toner som kan fremføres i kirkerommet.

– Stort sett er det helt tdproblematisk, sier Lied om sangvalg til begravelser.

Syng med den stemmen du har

Kapellet i Mandal kirke fylles av orgelmusikk. Tormod har satt seg på stolen og beina danser på pedalene. Salme 497 er bladd opp: «Jeg er i Herrens hender».

Med oppdrag i både vanlige gudstjenester, bryllup, konfirmasjon og begravelser, spiller han på hele følelsesregisteret. Begravelser har det blitt over 1500 av i tallet, forteller han.

– En av de mest meningsfulle oppgavene i jobben min.

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.

[fblike]