av Erlend Haddeland (Media Sør)

Følelsene er mange under en begravelse. I snart 15 år har Arna Vidringstad og Anne-Marie Thomassen servert tusenvis etter familie og venners siste farvel.

Kun en parkeringsplass står mellom de to byggene. Mens begravelsen pågår i kapellet ved Lyngdal kirke, klirrer det i kaffeservis på Å bedehus på Rom i Lyngdal.

Kaffen traktes på en moccamaster på kjøkkenet som ser ut til å være like trofast som dens tjenere. Papirduken er perfekt skåret av til et langbord dandert med smørbrød.

I forveien har gravferdskonsulent Erik Lande i Landes begravelsesbyrå vært innom, sjekket at lydanlegget samarbeider, og gitt de to damene en klem, slik hans far og mentor Svein Olav alltid gjorde før sønnen overtok Landes begravelsesbyrå.

På andre siden av parkeringsplassen, ned en bakke og inn på kirkegården, kaster presten jord på kista. Det er ikke lenge til de første pårørende ankommer lokalet for minnemøtet.

En rutete papirduk

Arna Vidringstad og Anne-Marie Thomassen tripper fra den ene arbeidsoppgaven til den andre.

– Vi har en god patent, sier Anne-Marie om den rutete papirduken som kuttes på akkurat riktig rute for å passe bordet perfekt.

– Se her, det er helt beint, sier Arna Vidringstad og peker.

Å være vertskap for minnemøter, en samling for familie og venner av avdøde, har de gjort i snart 15 år sammen med Landes begravelsesbyrå. Når det er over 100 som kommer på minnemøter, har Thomassen og Vidringstad ofte med seg forsterkninger. 

 

«For de fleste er praten over bordene sentralt».

 

– De pårørende er lettet

– Hva er forskjellen på stemningen på et minnemøte og stemningen i begravelsen?

– Det er veldig forskjellig, men mitt inntrykk er at de pårørende er lettet. Skuldrene er senket. Her kan de ventilere og komme seg litt, forteller Erik Lande.

– Helt enig. Jeg hørte noen som sa forleden: «Det gikk godt i kapellet». De var letta, skyter Arna Vidringstad inn.

Smørbrødene har ankommet og danderes lekkert på et langbord. Brus og blomster pryder de runde bordene.

– Minnemøter blir en familiesamling i enkelte tilfeller, der folk kommer fra land og strand, sier Erik.

– Ja, ikke sjeldent, sier Arna.

– Og så synger de ofte noen herlige sanger, sier Anne-Marie og drar på «herlige».

Både sang, minnetaler og bildefremvisning er ingredienser som går igjen. Familie og venner flytter seg ofte fra bord til bord for å prate sammen, både om begravelsen, den avdøde, hva som har skjedd siden sist, ja, alt mellom himmel og jord.

– Det er ikke alle som ønsker å ha et veldig opplegg. Det er veldig forskjellig hva folk ønsker og tenker. For de fleste er praten over de runde bordene sentralt, sier Arna Vidringstad.

Ingen ser på klokka

Å jobbe med begravelser krever takt og tone. Det gjelder også minnemøter.

– Det går liksom ikke an å rappe til seg kaffekoppen på minnemøtet og begynne på oppvasken, sier Erik og smiler.

– De må få den tida de trenger. Og hvis noen glemmer tiden helt, kan jeg gi dem et lite hint, men jeg føler meg frem, fortsetter han.

Ukas tredje

Denne uka er det tre minnemøter på Å bedehus. Mens Erik har ansvaret for begravelsen i kapellet, gjør Arna og Anne-Marie alt klart. Idet klokken nærmer seg 3, er forkleet hengt igjen på kjøkkenet, og hvite, nystrøkne skjorter er på.

Når de er ferdig for dagen, vet de ikke.

– De pårørende skal få sitte så lenge de vil, sier Arna og smiler.

 

Se flere bilder fra forberedelsene til minnemøtet:

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.

[fblike]