Fra lærerferie til sommer-jobb i begravelses-byrå

Det er mye å sette seg inn i for Martin Lande, sommervikar i Landes begravelsesbyrå.

Av Erlend Haddeland (Media Sør)

– Det er ofte litt dødtid.

Martin Landes kommentar utløser en “ba-dom-tsj” hos lillebror Erik Lande, som driver byrået.

De to brødrene har inntatt hver sin stol på et spartansk innredet spiserom. Rommet ligger klemt midt mellom kontorer på den ene siden og utstillingsrommet av gravstein på den andre, i Landes begravelsesbyrås lokaler på Rom i Lyngdal.

Konfektesken gaper mot besøkende, og det dufter nytraktet kaffe.

Martin, som er lærer, har alt rukket å jobbe halvannen uke som sommervikar.

– Jeg har en annen jobb utenom sommeren, så det jeg lærer nå i sommer er vel så mye for å gjøre meg klar til å bli med i vaktordning når det trengs, for eksempel med helgevakter. Nå får jeg oppdatert meg på alt som skjer i et begravelsesbyrå, fra A til Å, sier han.

– Du kan ikke bare ringe et bemanningsbyrå å si: Du, nå er det begravelse om to dager, kan du komme, sier Erik Lande.

Martin supplerer:

– Du vet: Når bygde Noah arken?

To sekunders pause.

– Før det begynte å regne.

To nye sekunder løper før lillebror Erik kontrer:

– Nå håper jeg ikke vi bruker 120 år på å lære opp deg, da.

Brødrene Martin og Erik Lande foran kontorinngangen — **6 års forskjell.** Lillebror Erik gikk veien for å bli snekker, mens Martin ble lærer. Noen år senere møter de begge til tjeneste for begravelsesbyrået besteforeldrene Gunnhild og Gunnar Lande startet på 60-tallet.

Rollen som gravferdskonsulent

Hverdagen i et begravelsesbyrå er på sitt vis litt som livet ellers: Det er kort vei fra det lystige til det alvorstunge – og motsatt.

De to brødrene er skjønt enige: I møte med pårørende krever det en kombinasjon av ro, tilstedeværelse og evnen til å svare utfyllende på praktiske spørsmål de etterlatte måtte ha i forkant av en begravelse. Latteren har også sin plass i sorgen.

Martin Lande ler — **Ikke gravalvorlig.** Det er en tid for å være alvorlig og en tid for å le, også i Landes begravelsesbyrå. – Enkelte pårørende kan fortelle oss at de har dårlig samvittighet for at de ler en dag. Det trenger de ikke ha, sier jeg da. Sorg er noe en kan hoppe inn og ut av, og det hender ikke sjelden i samtaler med pårørende at man ler sammen, sier Martin Lande.

At det å jobbe i begravelsesbyrå har mange sider, vet Martin Lande alt om.

– Da pappa drev byrået, hadde vi kontor hjemme en stund, med kistelager innenfor garasjen. Helt fra 7-8-årsalderen, når telefonen ringte hjemme, sa vi alltid: «Landes, vær så god». Dette var før mobiltelefonens tid og man kunne se hvem som ringte. Var det et dødsfall, så var det å få tak i mamma eller pappa så fort som mulig. Da jeg ble gammel nok, var jeg en del med rundt i begravelser og hjalp til med det praktiske ved hjemmedødsfall, forteller han.

Møtet med de pårørende

Martin har nå jobbet halvannen uke som sommervikar.

Det siste han gjorde før lunsj, var å hjelpe en sambygding med å bestille gravstein til et familiemedlem.

I forrige uke hadde han og broren Erik ansvaret for en begravelse sammen for første gang.

Martin Lande legger duk på kiste i begravelsesbil — **Halvannen uke inn i sommerjobben.** Arbeidsoppgaver har vært alt fra henting av avdøde, stell, samtale og å sette seg inn i alle rutinene som må på plass når noen har dødd. Her forbereder Martin henting etter et dødsfall.

– Hva sier man egentlig når man møter pårørende rett før en begravelse?

– Da sier man først hei og så kondolerer man. Så går man bort til kisten, ser på blomstene og spør om det ser greit ut. Noen ganger kan man spørre hvordan det har gått den siste tiden. Ofte vil de gjerne bare komme inn og på plass. Da er det viktig å ikke si for mye helt i starten, svarer Martin Lande.

Erik Lande tar det med stoisk ro at broren har sommerjobb i begravelsesbyrået.

– Han har jo vokst opp i dette, så han vet hvordan han skal te seg.