av Magnus Aunevik og Remi A. Netteland (Media Sør)
Man føler seg gjerne som et lite barn igjen når man i voksen alder mister sine foreldre. Mange kjenner på at man er like knyttet til sine foreldre nå som da man var barn – bare på en annen måte.
Grethe Aanensen arbeider som begravelsesbyråkonsulent i Landes Begravelsesbyrå. Etter 22 år i hjemmesykepleien oppfordrer hun andre til å snakke med foreldrene sine om døden.
– Hun var gammel
Døden er en uunngåelig del av livet, og ingenting er mer naturlig enn å miste sine foreldre når man selv er godt voksen. Men sorgen kan være tung å bære for de etterlatte.
Ofte kan man i denne sammenhengen høre at «hun var gammel». Det er et enkelt, stadfestende faktum som kan være et uttrykk etterlatte bruker for å formidle at det går greit siden dødsfallet var ventet.
Samtidig sier det ingenting om hvordan den enkelte takler sorgen. Akkurat dét kan være utfordrende å forholde seg til, både for øvrig familie og for nære venner. Selv om et dødsfall er ventet, kan det gjerne ta lang tid å bearbeide tapet av sine foreldre. Å sette ord på følelser og snakke åpent og direkte om sorgen, kan være med på å lindre den, og hjelpe en til å komme seg raskere til et sted hvor man i takknemlighet minnes den man var glad i med både smil og latter.
Minner
Etter en begravelse kan et minnesamvær være en del av sorgprosessen. Å dele gode minner og historier kan hjelpe en til å bevege fokuset fra smerten ved å miste, til takknemlighet for det gode man delte med sin mor eller far. Men minnene vil uansett mangle et perspektiv når noen av personene de angår har gått bort.
I sin tidligere jobb i hjemmesykepleien, var Grethe stadig i kontakt med pårørende som var i ferd med å miste sine foreldre. Hun forteller om utallige måter å takle situasjonen på. Noen distanserer seg, mens andre tar situasjonen hardt innover seg. Til tross for at mange blir helt utmattet av å sette resten av livet på vent for å være sammen med sine kjære til det siste, kan hun ikke huske å ha opplevd noen som har angret på tidsbruken.
– Det å ta seg tid til noen du er glad i på det siste kan være veldig tungt, men også veldig meningsfullt. Jeg har aldri opplevd at noen har angret på det. Det er like mye for sin egen del som for den døendes del at man er åpen om temaet, slik at sorgprosessen kan bli enklere, sier hun.
Grethes første møte med døden var av en mer plutselig art, da hun mistet ei god venninne i en bilulykke som 17-åring. Hun ser ingen god grunn til å utsette gode samtaler om livet og døden til man tror døden nærmer seg. Døden kan komme uanmeldt.
– Vi må ta vare på hverandre mens vi enda har hverandre. Våre foreldre har så mye å lære oss, kanskje også om hvem vi selv er. En dag vil det være for sent å stille spørsmål. En god samtale er et godt minne som kan hentes fram til trøst når sorgen tynger, sier Grethe.
Artikkelen fortsetter under bildet.
De viktige samtalene som gir gode prosesser
Når man nettopp har mistet en man er glad i, kan en rekke praktiske spørsmål og oppgaver være krevende å finne ut av. Det kan være en kilde til unødvendig smerte i form av både frustrasjon og konflikt.
– Veldig mye smerte kan unngås om man er åpen for samtaler omkring døden og rammene rundt døden, sier Aanensen.
Da hun jobbet i hjemmesykepleien opplevde hun flere ganger at pårørende kunne gjøre praktiske valg på vegne av sine pleietrengende foreldre og andre, mens en åpen dialog kanskje ville avslørt et annet ønske.
I stedet for å lure på hva avdøde ville ønsket, håper hun at økt åpenhet rundt døden vil gjøre at pårørende kjenner til ønskene før vedkommende går bort, og at man dermed kan bruke energien sin på sorgprosessen i stedet for vurderinger og lite fruktbare diskusjoner med andre pårørende.
– Personlig er jeg åpen for å kremeres, men det vet jo ikke noen pårørende før vi har snakket om det, sier hun.
Moderne familiestrukturer gjør dialogen enda viktigere
Grete Aanensen mener endrede familiestrukturer krever mer aktive initiativ til samtaler om døden. Mens man i eldre tid gjerne bodde sammen med flere slektsledd fra krybbe til død, forholder man seg i dag i økende grad til ulike institusjoner i ulike deler av livet.
Dette kan igjen føre til at man er mer utilgjengelig for samtale med hverandre, blant annet når døden nærmer seg. I tillegg kan avstander eller ulike typer familiebrudd gjøre det lett å unngå temaet fordi det kan være vanskelig å forholde seg til. Man vil gjerne ha det kjekt sammen når man møtes, i stedet for å berøre det vanskelige temaet.
– Et fredelig og endelig farvel
Det å se den avdøde i kista som et endelig farvel, er en praksis Grethe har udelt positive erfaringer med.
– Det er uendelig med ulike minner og felles opplevelser mellom den døde og de pårørende. Uansett oppleves det å kunne se og ta på den døde som ligger i kista som et fredelig og endelig farvel for mange, sier Grethe. Hun har aldri erfart at pårørende som har kommet til syning har opplevd situasjonen som skremmende eller vond i etterkant.
Noen har aldri tenkt på det som en mulighet, mens andre igjen kommer to ganger med flere familiemedlemmer. Det er ikke uvanlig at hele familier med både voksne og barn tar del i dette sammen.
Samtidig som Aanensen presiserer at hver enkelt takler sorg og uttrykker kjærlighet ulikt, fremholder hun sin opplevelse av at sorg er kjærlighetens pris.
– Selv om sorgen oppleves som større over mennesker man har sluppet innpå seg, er det verdt prisen, sier hun og oppfordrer til åpne samtaler om vanskelige tema.
Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.
[fblike]
