av Lars Rødseth (Media Sør)

Å overkomme sorg etter tap av en elsket person, er noe av det tyngste vi mennesker kan utsettes for. Likevel må livet gå videre. Heldigvis finnes det gjerne et gløtt av lys når den dypeste fortvilelsen har lagt seg. For noen kan en livskrise føre til at helt nye muligheter åpner seg.

For Rannveig Torvik har samvær og lek med barnebarna vært god terapi. Hun er pensjonist, men er fortsatt en aktiv dame. Hun deltar med ungdomsarbeid og kafévirksomhet i en menighet på Vestlandet. Hun mistet mannen sin til kreft i 2012.

– Det er umulig å være forberedt på sorgen, selv om du vet den vil komme. Avmakt og dyp fortvilelse overskygger alt. Livet mister sin mening, sier Rannveig. Hun forteller om mange mørke stunder hvor håpløsheten overskygget alt.

Å mestre hverdagen

I tillegg til selve sorgen, sitter man igjen med en husholdning som skal driftes. For mange på Rannveigs alder, har det vært en mer markant arbeidsfordeling mellom ektefeller enn det er for nyere generasjoner. Hun måtte sette seg inn i alt det hennes mann hadde tatt seg av. Det krever mye å lære seg å bytte sikringer, få bilen EU-godkjent, holde orden på regnskap og betjene nettbanken. Denne typen oppgaver kan virke uoverkommelig for en som er vant til at ektefellen ordner med alt sånt.

– Jeg måtte klare å mestre alt det praktiske selv, og det ga meg ny selvtillit og tro på at jeg skulle klare meg. Det å få en oversikt, å få litt struktur på livet, kan faktisk gi fornyet styrke og mot, forklarer Rannveig.

Livslysten kommer tilbake

Det første året var det tyngste. Syv måneder etter begravelsen, reiste Rannveig til Israel sammen med noen gode venner fra menigheten. Hun gruet seg litt til denne turen, fordi forrige gang hun hadde besøkt Israel var sammen med mannen. Rannveig visste at savnet ville melde seg ettersom minnene strømmet på.

– Jeg var naturligvis vant til å dele sterke opplevelser med ektefellen. Jeg ville så gjerne snu meg til mannen min og si: «Se Rasmus, der er Dødehavet». Men det kan man selvsagt ikke, forteller hun.

– Jeg måtte rett og slett lære å tenke jeg heller enn vi. Dette er mer enn bare et ord. Det er et helt tankesett som skal byttes ut.

I løpet at denne reisen fikk Rannveig se noen lysglimt som ga henne nytt håp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det gikk opp for meg at jeg hadde et liv å leve. Ikke minst hadde jeg mennesker i livet mitt som trengte meg. Jeg hadde noen å være noe for, og det er noe av det mest verdifulle vi kan bruke tiden på, å være noe for noen.

Den påfølgende sommeren befant hun seg på en ny reise. Denne gangen gikk turen helt til Afrika. Rannveig var langt bedre rustet til å møte utfordringer og sterke opplevelser på denne turen. Oppholdet skulle være noe mer enn en vanlig ferie. Hun skulle besøke en menighet i en fattig by i Kenya. Hun og Rasmus hadde sponset hjelpearbeid til disse menneskene i en årrekke. Nå fikk hun endelig se hvilken nytte pengene hadde gjort, og hilse personlig på dem som administrerte arbeidet lokalt. Hun forteller at opplevelsen ved å besøke et folk som mangler nesten alt, men likevel kan vise glede og omsorg for andre, kan gjøre noe med hvordan vi tenker om vårt eget liv.

Medfølelse

Det er like viktig å kunne ta imot medfølelse som å gi den, forklarer Rannveig. Det å ta imot medfølelse krever at du faktisk erkjenner at du trenger den. Dette er viktig for å bearbeide sorgen. I et kjent ordtak heter det at «delt sorg er halvert sorg,» men Rannveig minner oss også om andre ledd i dette ordtaket, nemlig at «delt glede gir dobbel glede». Rannveig har erfart at det å hjelpe andre også setter egne utfordringer litt i perspektiv.

Takknemlig

Etter hvert som sorgen går over i savn og livet fortsetter i en litt annen retning enn det man hadde forestilt seg, kommer takknemligheten sigende. Minner fra stunder av dyp og inderlig tosomhet bringer takknemlighet. Det er nesten som en fin vin som blir bedre med årene. Rannveigs avdøde ektemann var en svært dyktig og driftig kar. Han hadde alltid noen konstruktive prosjekter på gang. Han skapte relasjoner der han gikk, og kunne hjelpe mennesker på utrolig mange ulike måter. Han hadde et stort hjerte. Sporene etter alt han foretok seg, fortsetter å velsigne folk den dag i dag.

– Noe jeg savnet veldig, var alle prosjektene jeg hadde sammen med mannen min. Derfor synes jeg det er viktig å få være med i en sammenheng hvor jeg fortsatt kan delta med prosjekter. Spesielt kjekt er det å bidra til at andre mennesker kan få et bedre liv, sier Rannveig.

Å bare eksistere

Det som kanskje har betydd mest for Rannveig gjennom tunge stunder, er å få tilbringe tid med nær familie.

– Det har vært herlig å kunne komme på besøk og bare «eksistere» noen dager, uten å måtte være så ansvarlig.

– Det å «henge med barnebarn», legge seg ned på gulvet og gå inn i barnas verden, har vært god salve for både kropp og sjel, sier Rannveig med et smil. Man kan faktisk se på blikket hennes at livet er godt å leve nå, selv om savnet etter Rasmus vil være med henne resten av livet.

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.

[fblike]