Else Britt Hansen opplevde en mors verste mareritt. Hun og familien taklet tapet av datteren Britt-Heidi med å åpne dørene – på vidt gap.

Av Erlend Haddeland (Media Sør)

Familien håper noen kan finne trøst i deres egen historie og måte å takle det på, og det er derfor de har takket ja til å fortelle sin historie. 

I 11-12 tiden søndag kveld 22. juni 2008 ringer det på døren hjemme hos familien Hansen. Der står presten og skal snart gi beskjeden som skal sende kaos inn gjennom dørene. Datteren deres, Britt-Heidi Hansen, har kjørt i en fjellvegg cirka klokken 21.15 og omkommet umiddelbart. En umenneskelig beskjed, helt umulig å forberede seg på.

– Jeg husker at jeg gikk og satte meg ved spisebordet. Jeg orker ikke, alt i meg protesterte, dette kunne ikke være sant. 

Else Britt Hansen ble sittende ved bordet, nærmest paralysert i egne tanker. Datteren hennes, minstejenta, så brått revet bort. 

– Etter en stund tenkte jeg for meg selv: «Skal jeg nå bli gal, eller skal jeg prøve å takle dette?».

Tankene hennes vandret til resten av familien: mannen hennes, storesøster og storebror til Britt-Heidi. 

– Og så tenkte jeg: «Vi skal klare dette».

«Dette var så vondt at vi ikke kunne klare å bære sorgen alene».

Else Britt Hansen

Fullt hus i sorgen

På ulykkeskvelden tok de en helt spesiell avgjørelse. 

– Vi åpnet opp døra, og alle som hadde lyst til å komme til oss, kunne komme inn og bare være hos oss. Huset vårt var fullt av folk til klokken var over 03.00. Det gjorde godt. 

I dagene som fulgte var de aldri alene. Storfamilien var samlet, de møtte begravelsesbyrået sammen, presten sammen og oppsøkte ulykkesstedet sammen. 

– Vi spiste sammen, gråt sammen, mintes Britt-Heidi sammen. Vi hadde lidd et stort tap. Det vi var mest redde for, var å gå til grunne i sorgens hav.

Med bilde av Britt-Heidi i alt fra VG til lokalaviser, kom ulykken tett på hos mange. 

– Åpenhet var viktig for oss, forteller hun. 

Flere måter å takle sorgen på

Dagene og månedene gikk, og sorgen ble bearbeidet på flere måter. 

De lagde minnebok av bilder fra Britt-Heidis siste tid, begravelsen, ulykka, og de fylte minneboka med tekstmeldinger, dikt, vers, hilsninger og egne notater. 

– Jeg leste flere bøker om å miste et barn, dikt om sorg og lyttet til musikken som Britt-Heidi hørte på. Det ga trøst og hjalp å sette ord på følelsene som herjet hjelpeløst rundt, forteller Else Britt.

Da hun og hennes mann deltok på sorgseminarer i Stavanger og Oslo, fant de trøst i å prate sammen med andre som hadde opplevd å miste ungdommer i ulykker. 

– Du mister ikke bare en ungdom, et barn, du mister håp og drømmer for fremtiden. Hvordan ville livet hennes blitt? Hvordan ville hun vært i dag? I dag hadde hun vært 30 år. Jeg kjenner henne ikke som 30-åring. Det er vondt. Jeg vil aldri få de svarene. 

Mette Tånsberg, som mistet ektemannen i kreft, har tidligere fortalt om sorgen som aldri forsvinner. Den har blitt en del av henne. Sånn har det på mange måter blitt for familien Hansen, som har funnet sin egen måte å takle sorgen på. 

Å se fremover

Else Britt og mannen hennes Roy ble besteforeldre halvannet år etter ulykken. 

– Det ga oss stor trøst og glede. Vi kunne begynne å se fremover igjen og øse ut vår kjærlighet.

– Hvis en bare lukker sorgen inni seg, så kommer en liksom ikke videre. Dette var så vondt at vi ikke kunne klare å bære sorgen alene. 

– Hvordan er det å fortelle dette i dag?

– Det går greit å fortelle, men det fører til at en henter frem minnene som ligger der. Ulykka, alt som skjedde, hvor forferdelig det var. Tankene på alt som skjedde, fyller hodet igjen.

Den siste klemmen

Søndagen, før den skjebnesvangre kjøreturen, var hele familien Hansen samlet hjemme på Årnes i Lyngdal til søndagsmiddag.  

– Etter middag spilte vi brettspill. På kvelden skulle Britt-Heidi besøke ei venninne. Hun var ikke hjemme. Vi regner med at hun da kjørte videre for å se på ulykkesstedet hvor hennes bestevenn omkom to dager tidligere. Men hun kom aldri så langt.

Lørdag hadde Britt Heidis bestemor bursdag. Da skulle hele familien samles på Lucky Strike Bowlingsenter. Alle hadde hørt om ulykka til Britt Heidis venn. 

Det vanket klemmer og omsorg. Samme kveld var Britt-Heidi og søsteren Elisabeth innom en fest på Lyngdal stadion. Der fikk Britt-Heidi mange klemmer og flere viste henne omsorg fordi de visste at bestevennen hennes var død. For familie og venner ble dette deres siste møte.

– Husker du den siste klemmen du ga henne?

– Ja, det var da hun gikk ut døra den søndagen. Det er godt å vite at hun fikk mange klemmer den helga, svarer Else Britt. 

Begravelsen

Det var en nesten fullsatt Lyngdal kirke som tok farvel med Britt-Heidi Hansen 27. juni for elleve år siden, fem dager etter ulykken. 

Begravelsen ble personlig. 

– Vi ble møtt med stor omsorg av Landes begravelsesbyrå. De svarte på spørsmål, veiledet og støttet. De ordnet det slik at vi kunne spille Britt-Heidi sin musikk fra CD i kirka. 

– Hvordan var dagene etter begravelsen?

– Jeg ble tom i dagene etter begravelsen. Du klarer ikke ta innover deg følelsene. Det tok fryktelig lang tid før jeg kunne le igjen, der jeg kjente at jeg lo fra hjertet eller magen. Det gikk i hvert fall ett år før jeg klarte det. Savnet er så forferdelig, så endelig. Du har holdt deg oppe med tanke på begravelsen og alt det medfører. Jeg følte meg tom. Luften gikk ut av meg. Du kan ikke få gjort noe for å lette på savnet og tomheten. Den vonde klumpen, steinen du bærer på i hjertet og magen, er så vond. Trykket kan du lette på ved å gråte. Det er stor legedom i å la tårene få renne fritt. Samtidig så var familien samlet, vi var sammen hver dag, forteller Else Britt. 

Gravplassens rolle i sorgen

Etter at Britt-Heidi var gravlagt, la familien ned mye arbeid i å finne den rette gravsteinen. Familien oppsøkte flere kirkegårder i distriktet for inspirasjon. 

– Det var den siste tingen vi gjøre for henne her på jorden: å lage et gravsted som var spesielt for Britt-Heidi, som passet til henne. 

De ble overrasket over hvor mange andre unge som hadde dødd; de så at de ikke var alene om dette.

Gravsteinen, som i dag er plassert på kirkegården i Lyngdal, er formet som en åpen bok. Inspirasjonen fikk de da de oppdaget en lignende gravstein. Britt-Heidi pleide nemlig å bake en bokformet marsipankake til familieselskaper og konfirmasjoner. Det måtte bli en slik stein. Familien tok kontakt med Sørlandsstein og etterspurte slike gravstøtter, og etter nærmere undersøkelser klarte de å skaffe den. 

På gravsteinen står Britt-Heidis egen signatur, Else Britt har laget et vers som er skrevet med Elisabeth, søsteren til Britt–Heidi, sin håndskrift. 

Når våren kommer, får Britt-Heidis gravplass alltid den første hvitveis, kosmos og liljekonvall-buketten av familien. 

Ved jul, påske, bursdag, dåp og andre høytidsdager pynter familien ekstra på grava.

Livet, døden og det etterpå

Håpet om et liv etter døden har gitt Else Britt stor trøst, det at hun en dag skal møte Britt-Heidi igjen i himmelen. Hun forteller at hun opplevde en dragning til kirka etter ulykken.

– Jeg måtte opp å sitte der, gråte litt, kjenne om jeg kunne få litt ro inni meg. Det fikk jeg i kirka. 

Hun har også vært med som en av lederne for Allehelgens-markeringen i Lyngdal kirke der man minnes sine kjære. 

– Har du noen gang kjørt forbi kirka om kvelden på Allehelgensaften, julaften eller nyttårsaften? Det er et syn – alle lysene som brenner ved gravstedene – det viser hvor mange som tenker og minnes sine kjære. Og kirka, den står opplyst i midten. Det varmer i hjertet, sier hun. 

– Det du sa, om at du en dag skal møte Britt-Heidi igjen i himmelen. Hva tenker du om det første møtet?

– Det første jeg skal gjøre er å klemme henne, sier hun.  

– Jeg tror jeg kommer til å si navnet hennes om og om igjen, og klemme henne. Og ikke klare å slippe hånden hennes igjen.