kommentar av Erik Lande, daglig leder i Landes begravelsesbyrå

Jeg har vært i kirkelige begravelser hvor prest og kantor har etterkommet pårørendes ønske om å spille Metallica og Eminem. Derfor stusser jeg på at Human-Etisk Forbund ikke er rause nok til å tillate en enkes ønske om å høre «Pie Jesu».

Gjennom jobben min i Landes begravelsesbyrå har jeg fått erfare hvor mye musikk betyr for de etterlatte. Du vet, den sangen som avdøde elsket, og som minner deg om den personen hver gang sangen kommer på radioen.

Derfor ble jeg opprørt da jeg leste i Aftenposten at Human-Etisk Forbund (HEF) sa nei til salmen «Pie Jesu» i en begravelse.

Jeg forstår skuffelsen

Enken hadde valgt «Pie Jesu» fordi hun visste at avdøde elsket den, forteller et familiemedlem til avisen. Han forteller videre at de ble sjokkert da avslaget om å spille denne låten kom fordi HEF mente den, slik jeg leser det, var for sterkt religiøs. Jeg forstår godt at familien er skuffet. Musikkens rolle i minnene våre er ikke noe vi skal ta lett på, og det bør HEF ta innover seg.

«Stemningen i kirken i de begravelsene det ble valgt Metallica og Eminem, er noe jeg aldri kommer til å glemme».

 

I møte med pårørerende har jeg fått høre mange historier om levde liv, en tillit jeg er svært takknemlig for å ha fått. Der har jeg blant annet gjort denne observasjonen: Populærkulturen spiller en viktig rolle i manges liv. Når begravelsen skal planlegges, er valg av sanger derfor noe av det viktigste for mange.

Musikken overtar når ordene ikke strekker til

Under seremonien ser jeg ofte, spesielt på nærmeste familie, tårene presse seg på under fremførelsene av sangene. Jeg har en hel haug av eksempel fra virkeligheten, men la oss si at avdøde elsket Elvis Presley, og man spiller rockelegendens versjon av «You’ll never walk alone»: Da kan du vedde på at tankene kommer hos de pårørende straks introen settes i gang. Og da kommer ofte tårene.

Dette illustrerer hovedpoenget med en begravelse, at vi gir rom for følelsene man kjenner på i sorgen. Og her betyr musikk mye for mange, kanskje mer enn de tror selv. Jeg er overbevist om at musikk er viktig, både for å få en verdig og fin begravelse, men også for sin egen del. Man får tankene i spill, man kan slippe å tenke.

Det er bra at man får følelsene ut og sorgprosessen går sin gang, enten artisten heter Elvis eller Trygve Bjerkrheim; Johan Sebastian Bach eller Kari Bremnes; Halvdan Sivertsen eller Eminem.

Derfor bør man strekke seg langt for å imøtekomme ønskene til de pårørende. Stemningen i kirken i de begravelsene det ble valgt Metallica og Eminem, er noe jeg aldri kommer til å glemme. Mer om det om litt.

Raushet innenfor rammer

Som begravelsesbyrå er vi en nøytral aktør. Det er ikke vi som bestemmer hvilke sanger som kan velges i kirken, det er det prest og kantor som gjør. De har sine rammer, og det synes jeg er bra, men de har også evnen til å være rause innenfor rammene. Det er jeg glad for. Her på Sørlandet opplever jeg stor takhøyde for de sangene som pårørende foreslår, og den takhøyden synes jeg Human-Etisk Forbund bør se til.

Mennesket og Jesus

På deres egen nettside human.no spør de: «Hvordan skiller humanismen seg fra andre livssyn»? Der svarer de blant annet dette: «Humanister mener at selv om religionene kan inneholde mange gode tanker, så er de ikke de beste moralske rettesnorene for oss mennesker. I stedet setter humanister mennesket i sentrum».

Hvis kirken, som setter Jesus i sentrum, kan spille Metallica og Eminem, bør Human-Etisk Forbund være rause nok til å spille «Pie Jesu». Min mening.

Les også: – Noen ganger er det ikke noe å si, man må bare være til stede

Ingen eier andres sorg

I Landes begravelsesbyrå sier vi at «ingen eier andres sorg». Med det mener vi at det verken er vi som byrå eller noen andre som kan diktere hvordan du skal sørge. Derfor lytter vi godt etter når pårørende kommer med forslag til sang.

Samtidig hadde jeg ikke trodd vi fikk klarsignal av prest og kantor den gangen vi spurte om å få spille Eminem og Metallica, for det var noen strofer der som vi ikke hører til vanlig innenfor kirkeveggene, for å si det forsiktig. Men tillatelse fikk vi, og det sangvalget skulle vise seg å være helt riktig.  Sangen var i avdødes ånd, og jeg oppfattet det som en vakker opplevelse for de pårørende. Akkurat den sangen var typisk for avdøde, husker jeg noen sa. Tårer under Metallica og Eminem gjorde at sorgprosessen fikk gå sin naturlige gang.

Vi bør ha gode grunner når vi nekter noen å spille sangen som minner dem om den de elsket. Enten om sangen kommer fra Metallica, eller er en salme som bærer navnet «Pie Jesu». 

Ingen eier andres sorg, verken Den norske kirke eller Human-Etisk Forbund.