Arild Fjeldskår tror stormen familien stod i for åtte år siden, gjør ham rustet til å hjelpe andre mennesker i sorg.
Av Erlend Haddeland (Media Sør)
12. februar i 2014 blir reketråleren «Carina» meldt savnet. Brødrene Arnfinn (66) og Øystein Fjeldskår (63), to dyktige fiskere som hadde et tett forhold, hadde reist ut om morgenen. Så ble det stille.
– Vi skjønte at dette var dramatisk, og at noe hadde gått fryktelig galt, sier Arild Fjeldskår til NRK, i en artikkel fra 2014.
Det ble mobilisert til leteaksjon.
– Jeg går på Reme bedehus, og kontaktpersonen der, Rolf, sendte ut en melding på kvelden at Arnfinn (far) og Øystein (onkel) var savnet, og vi trengte hjelp på morgenen for å begynne å lete. På Båly stod det 65 stykker som kunne være med morgenen etter. De hadde sendt melding til jobben og fått fri på flekken. Det betydde veldig mye for oss. Den meldingen tror jeg de fikk klokken 22.30 på kvelden, og politiet lurte på hva slags nettverk vi hadde, minnes Arild.
Fikk aldri sagt farvel
Arild Fjeldskår snakker med rolig stemme om den tøffe tiden etter at faren og onkelen omkom på sjøen for over åtte år siden.
– De gikk ut om formiddagen og kom aldri hjem igjen. Jeg fikk aldri sagt farvel til pappa.
Brødrene ble funnet etter å ha ligget i fiskebåten «Carina» i nesten to måneder. Dagene og ukene uten svar, tærte på familien.
– Det virket som om Vår Herre holdt oss i beina og rista ut det vi hadde i lomma. Vi visste ingenting av hva vi skulle gjøre, forteller Arild.
I den tiden var familien i tett kontakt med Landes Begravelsesbyrå.
– Da pappa og onkel forsvant, hadde vi mye med Svein Lande og teamet i Landes Begravelsesbyrå å gjøre. De hjalp oss med mye forskjellige ting. Vi letet i mange uker før vi fant dem. Da vi fikk dem opp, var de på banen og hjalp oss.
Veien videre etter tragedien
Erfaringen av å bli møtt i bunnløs sorg tar han med seg videre. Han startet i jobben som gravferdskonsulent i Landes Begravelsesbyrå rett etter påske, og begynte fast i midten av august.
– Det betydde veldig mye for oss som pårørende at vi kunne ringe til Svein Lande uansett når det var på døgnet, og at han kom med råd uansett hva det gjaldt. Etter 14 dager med leting måtte vi sette et komma. Som en av ungene mine sa: «Vi må gjøre noe». Vi måtte komme videre; vi visste at de var døde.
Minnestunden på Solstrand leirsted i Lindesnes samlet 695 mennesker. Det gjorde inntrykk på familien.
– Båtene kom inn og lå på Båly. Fiskere og bønder er det samme på den måten at de er en stor familie. Vi visste at det var mange som sa at de tenkte på oss. Det å se så mange møte opp, det var fantastisk, minnes Arild.
En spesiell start på jobben
Da Erik Lande, daglig leder i byrået, ringte og spurte om han kunne tenke seg å jobbe i et begravelsesbyrå, trengte Arild betenkningstid.
Han har selv bakgrunn fra fiske og industri, så dette var noe helt nytt.
Etter noen samtaler med Erik om jobben og hva den innebar, bestemte han seg.
– 15. mai sa jeg ja til jobben. Så var jeg med på min egen bestemors død, henting og begravelse rett etterpå. Det var jo veldig spesielt. Jeg sa vel ja til jobben klokken 10 på formiddagen, og så døde hun klokken 9 på kvelden, forteller han.
Han og flere familiemedlemmer satt sammen med henne da hun trakk sine siste pust. Det var lærerikt og spesielt å være med på hele den prosessen, sier han.
Livserfaringen som Arild har opparbeidet seg, tar han med seg inn i den nye jobben.
– Jeg ønsker å hjelpe på best mulig måte. Og så kan jeg hjelpe med å komme i kontakt med andre dersom de trenger mer hjelp. Som gravferdskonsulent skal jeg være det bindeleddet som kan hjelpe dem i alle situasjoner, avslutter han.
