kommentar av Erik Lande, daglig leder i Landes begravelsesbyrå
Den tyngste beskjeden et menneske kan gi: Å fortelle de nærmeste at en de er glad i, ikke er her mer. Et dødsbudskap er å komme på døren med kaos. Den oppgaven bør ikke låses til én yrkesgruppe, mener Erik Lande i Landes begravelsesbyrå.
Dette innlegget stod først på trykk i en kortere versjon i Bergens Tidende.
Selv om jeg personlig aldri har gått med dødsbudskap, har jeg i jobben min hatt mange samtaler med pårørende kort tid etter uventede dødsfall, både etter ulykker og selvmord.
Å møte mennesker i en så dyp fortvilelse, er krevende. Noen ganger er det ikke noe å si, man må bare være til stede.
Ingen bør ha enerett på oppgaven
Et debattinnlegg i Bergens Tidende, om krevende møter med mennesker, engasjerte meg. Lektor og humanist Christian Lomsdalen har her klar tale om hvem som skal gå med dødsbudskap: «Takk, men nei takk til at prestene gjør politiets jobb», lød overskriften.
Jeg tar meg selv i å undre. Er den beste løsningen å overlate jobben til én yrkesgruppe, enten det er presten eller politiet?
«Det handler ikke om at prester, som er eksperter på sjelesorg, ikke gjør en god jobb […]»
Min erfaring, etter flere år som gravferdskonsulent her på Sørlandet og en oppvekst med mamma og pappa som har drevet begravelsesbyrå i en mannsalder, er følgende:
Mennesker er forskjellige, de reagerer forskjellig, og de har ulike behov. Jeg tror ikke én yrkesgruppe er best egnet til å møte de ulike behovene til enhver tid.
De fleste kommuner har kriseteam. Hvis man i kriseteamet ser på det som naturlig å spille på noen andre enn presten eller politiet, enten om det er legen, diakonen, sykepleieren, så bør de gjøre det.
Problematisk bruk av statistikk
Lomsdalen skriver videre i Bergens Tidende: «I et samfunn med stor variasjon i hva folk tror på, er det ikke lenger en god ordning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med triste budskap til de pårørende».
Hans bruk av statistikk illustrerer en problemstilling i mange debatter. Man bruker statistikk som passer ens egne argumenter. Lomsdalen skriver:
«Bare rundt halvparten av den norske befolkning ønsker å bli gravlagt gjennom Den norske kirke. For meg tyder dette på at det for mange nok ikke vil være det riktige at en prest kommer med dødsbudskapet».
Skulle man tatt motsatt standpunkt av Lomsdalen, kunne man sagt følgende, med statistikken i behold:
«Hele 9 av 10 av landets gravferdsseremonier (2016) er i regi av Den norske kirke, ifølge Virke Gravferd. For meg tyder dette på at det for mange ikke er unaturlig at en prest kommer med dødsbudskapet».
Erik Lande i tidligere kommentar: Gi meg en god grunn til å nekte en sang som avdøde elsket
Prestene gjør en god jobb
Selv om vi må erkjenne at Den norske kirke fortsatt står i en særstilling i det norske samfunnet, har Lomsdalen noen gode poeng i sitt debattinnlegg. Jeg er enig med ham i kjernen: At prester skal tildeles oppgaven alene av det offentlige, ikke er den beste løsningen.
Det handler ikke om at prester, som er eksperter på sjelesorg, ikke gjør en god jobb, for det har jeg full tiltro til at de gjør. Det handler om likebehandling, slik Lomsdalen skriver.
Samtidig skiller jeg lag med ham når han mener politiet alene bør ha ansvar for denne oppgaven. Hvis vi ser bort fra at politiet er en yrkesgruppe presset på ressurser, så er det også andre grunner til at man bør tenke bredere enn dette.
Selv om jeg ikke selv har mandat til å gå med dødsbudskap, tror jeg det er litt som alle andre oppgaver: Rett person på rett jobb. Og som jeg skrev tidligere, mennesker har ulike behov. Og jeg tror ikke alltid én yrkesgruppe er best egnet til å møte de behovene til enhver tid.
Disse kvalitetene er viktige
I bunn og grunn bør en som går med dødsbudskap ha erfaring, kompetanse på sjelesorg, og viktigst: En dyp medmenneskelighet.
Derfor mener jeg dødsbudskap er en oppgave som bør pålegges kommunens kriseteam. Kriseteam er kurset opp til å håndtere nettopp kriser, og de har tyngde i oppgaven.
På kriser.no, som beskriver kriseteamets funksjon i kommuner, skriver de følgende om deres mandat: Det er kriseteamene «[…] som har ansvar for psykososial oppfølging av mennesker/lokalsamfunn som rammes av kriser og katastrofer».
For å nyansere bildet ytterligere, tror jeg det ved brå død etter en ulykke, er politiet som er best rustet til å gå med dødsbudskap.
Jeg tror det er en fordel å snakke med noen som har vært på ulykkesstedet, og har sett hva som har skjedd, ikke en prest som bare har blitt fortalt om hendelsesforløpet over telefon, i dette tilfellet.
La situasjonen avgjøre hvem som går med dødsbudskapet
Poenget mitt er at den som bør komme med dødsbudskapet, avhenger av situasjonen. Her er det ingen fasit, men storsamfunnet bør legge opp til en viss fleksibilitet, ikke låse det til én yrkesgruppe.
Et dødsbudskap er å komme på døren med kaos. Og så skal du prøve å gå derfra med litt mindre kaos.
Jeg tror hvert enkelt lokalsamfunn er tjent med å ha flere å spille på når slike krevende budskap skal overbringes.
Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.
[fblike]
