Da Mette Tånsberg fant sneiper på ektemannens grav, reagerte hun: «Deilig å se at kompisene hans hadde vært her». Hun ønsker større åpenhet om hvordan vi mennesker sørger.

av Erlend Haddeland (Media Sør)

Tre bokstaver i gull står inngravert nederst på en snødekt gravstein, gjemt bak lyng som stikker opp fra gravplassen ved Lyngdal kirke: Fri.

Steinar Spjelkaviknes (1953-2016) gikk ut av tiden 15. mars på Flekkefjord sykehus for snart tre år siden. Kreften hadde herjet lenge med den tidligere redaktøren i Farsunds Avis da han forlot denne verden, med de nærmeste rundt seg. Smertene hadde sluppet taket. Han var fri.

Etter sitt siste åndedrag etterlot han seg sorg og savn etter en ektemann, far, bestefar, onkel, kollega og venn. Og offentligheten hadde mistet en av sine aller klokeste røster. Først som redaktør, senere når han tok folk med seg inn i sitt indre gjennom skriverier om kreftsykdommen.

Mette Tånsberg kan i dag, tre år senere, kjenne savnet etter ektemannen gripe om henne. Heldigvis blir det lengre og lengre mellom de dype dalene.

– Sorg er et stort rom som er ukjent for oss, helt til vi plutselig er der.

Øynene hennes fylles av tårer idet hun lar tankene vandre tilbake til ektemannen gjennom 20 år.

– Det gjør ingenting; det er rensevæske, sier hun og lar tårene forbli utørket.

Facebook-oppdateringen etter besøk på gravplass

26. desember i fjor la Mette ut en Facebook-status, dagen etter at hun hadde besøkt sin ektemanns grav 1. juledag.

«Jeg møtte ei rasende dame igår […]. ‘Noen’ hadde vært med lys og kvister på hennes manns grav …», skrev Mette blant annet.

Og videre:

«Stakkars henne, som vil ha sin sorg helt alene, tenkte jeg. Hun må da bære ei forferdelig tung bør… At andre også husker på våre kjære, er da bare vakkert og trygt … og en varm trøst, iallfall for meg»

Statusoppdateringen høstet nærmere 250 reaksjoner i form av likes, hjerter og kommentarer.

En snau måned senere er hun fortsatt overrasket over hvordan denne kvinnen taklet at andre hadde pyntet på graven hennes.

– At noen kan oppleve blomster og lys på ens kjæres grav…

To sneiper på grava

Mette tar en pause. Hun forteller at hun har respekt for at andre har et komplisert forhold til sorg. Samtidig karakteriserer hun Landes Begravelsesbyrå sitt slagord som forstandig: «Ingen eier andres sorg».

– En gang da jeg var ved Steinar sin grav, så jeg at det lå to sneiper på den. De var liksom plassert der, uten forsøk på å skjule dem. Det var deilig å se at kompisene hans hadde vært her.

Erik Lande i Landes begravelsesbyrå har tidligere skrevet om musikkvalg i begravelser, et viktig uttrykk for sorg for mange, der han spurte: Gi meg en god grunn til å nekte en sang som avdøde elsket.

Å sørge over en offentlig person

Da Steinar Spjelkaviknes døde, var det toppsak i lokalavisene Lyngdals Avis og Lister (tidligere Farsunds Avis), minneord ble skrevet i avisene og på Facebook, og avisfotografen satt klar på galleriet da en fullsatt Lyngdal kirke tok farvel med Spjelkaviknes.

«Jeg har vendt meg til tanken at en vakker dag, eller kanskje ikke en vakker dag; en rar dag, så har jeg min hvileplass her. Det er snodig. Kirkegården angår oss alle».

– Hvordan var det å sørge over en person mange hadde et forhold til?

– Mest av alt var det trygt; vi var omsluttet av så mye kjærlighet, og det er ikke et for stort ord å si.

Tiden etter begravelsen ble tung, slik mange opplever det.

– Jeg gikk inn i en gråsone etter at Steinar ble gravlagt. Jeg visste i lang tid at jeg kom til å miste ham, men det er umulig å forberede seg godt nok.   

Tett på døden

De to siste månedene har hun vært i flere begravelser. Derfor har hun den siste tiden reflektert mye over folks forhold til sorg.

– Når en ser et menneske på gata som en vet har opplevd et tap, så er det så lett å krysse gata litt for tidlig og gå i en annen retning. Det er veldig «norskt». Tenk hvis vi kunne lære litt av andre kulturer, der man ikke nødvendigvis har så mye å si, men der man kan gå å gi et menneske et skulderklapp, en klem, et varmt nikk eller legge hånda på hjertet og si: «Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vet at du har det vondt».

Mette, som er åpen og utadvent av natur, har også vært det i sin sorgprosess.

– Alt annet hadde blitt feil for meg, sier hun.

– Det å tørre å leve med og i sorg, er naturlig. Sorgen må få den plassen den krever.

Sorgen forandrer hverdagen

Etter at hun ble enke for nå snart tre år siden, har hun levd et roligere liv.

– Jeg orker ikke å ha det travelt lengre. Jeg er kresen på hva jeg bruker tiden min på, og jeg trenger bevissthet på å fylle dagene med det som gjør meg godt.

Hun ser ikke på sorgen som et forbigående element i sitt indre.

– Sorgen må få lov til å forbli en del av meg. Jeg skal aldri ut av dette helt og fullt, men jeg skal gå videre med sorgen, som et aspekt ved min person. Gråsonen jeg ble kjent med, er forbigående. Jeg synes fargene rundt meg begynner å bli klarere.

Etter besøket på gravlunden den dagen i romjula, var det nettopp dette Mette ønsket å formidle i Facebook-posten:

«Sorg blir etterhvert en del av den vi er, en dimensjon i oss som vi må lære å bære. Men vi trenger alle å gjøre det på vår egen måte».