av Magnus Aunevik (Media Sør)

Da Per Løvaas som 13-åring mistet moren sin, fikk han ikke være med i begravelsen. I dag oppfordrer han foreldre til å snakke åpent med barna sine om døden.

– Før jeg begynte i jobben i begravelsesbyrå, hadde jeg kun sett én død person. Å stelle de døde krevde mye da jeg først begynte i yrket. Om det hadde gått lettere hvis jeg hadde fått tatt farvel til min mor får jeg jo aldri vite, men åpenhet er absolutt noe jeg vil jobbe for, sier Per Løvaas ved Landes Begravelsesbyrå i Mandal.

Han mener samfunnet har blitt bedre på åpenhet om temaet nå enn da han var ung og kan fortelle om hele skoleklasser som tar del i klassekameraters sorg i begravelser. Han roser også skoler og barnehagers håndtering av temaet.

Barn er forbilledlige

Mens mange voksne av ulike grunner kan ha store vansker med å snakke om døden og følelsene rundt dette, opplever han på mange måter barn som forbilder på å takle sorg når de får lov til uttrykke sine tanker og følelser.
– De kan komme inn til likskue svært triste, spente og usikre. Så får de sett, spurt og snakket før de går ut for å spille fotball i glede og latter. Det er nesten som de har en bryter med intens glede og intens sorg, mens voksne gjerne kan bruke lang tid på omstillingen, forklarer Løvaas.

Store linjer uten drama

De siste årene har begravelsesbyråkonsulenten hatt besøk av barnehager i kapellet. Her får barna blant annet anledning til å være med å bære kisten og stille spørsmål. Og de har mange spørsmål. Løvaas gir dem fullverdige svar i store linjer uten å dramatisere.

– Det er ofte konkrete spørsmål om hva som skjer med kroppen når man dør og slike ting, sier han.
Løvaas puster gjerne på håndflaten og forteller om dette og andre ting man ikke gjør når man er død. Basalt enkelt, men det kan øke barnas perspektiv på døden som en naturlig del av livet. Han oppfordrer voksne til videre å svare på spørsmålene uten å dramatisere eller utdype mer enn nødvendig. Som nevnt skifter barn lynne fortere enn voksne og en frykt fra de voksnes side om at man begir seg ut på en lang og dyp samtale om et skummelt tema er som oftest uberettiget. Barna blir som oftest fornøyd med ærlige og generelle svar på spørsmålene de har.

Vanskelig, men ikke skummelt og mystisk

For Løvaas har døden og håndtering av sorg etter 14 år i begravelsesbransjen, blitt en naturlig del av hverdagen. Det er alltid vanskelig og sorgfullt å miste noen man er glad i, men med økt åpenhet rundt temaet håper han å avmystifisere det hele.
– Hvis vi kan normalisere det at mennesker dør og at man må være forberedt på at man mister noen man er glad i, så er det intensjonen. Det trenger ikke være knyttet mystikk og redsel til et dødsfall, men sorgen vil nødvendigvis komme.

Ikke press barna

Selv om flere og flere barn får se avdøde slektninger ved syning, presiserer Løvaas at dette ikke er noe barna skal presses til. Å komme med argumenter som «alle andre skal» og liknende har ingen hensikt.
– Får de et spørsmål om å se den avdøde, må man respektere svaret. Det er helt greit om de ikke vil. Er man i tvil, så er det lov å komme inn i kapellet og ta noen skritt av gangen. Etter hvert som man nærmer seg kisten, ser man først den avdødes hender og de fleste ender da opp med å gå helt frem for å se den døde, sier han om hans praksis ved kapellet i Mandal.
Løvaas presiserer at det er foreldrene som kjenner barna best, men om barna ønsker å se den avdøde, oppfordrer han foreldre til å tenke seg godt om før de sier nei.

Artikkelen fortsetter under bildet

Større behov ved plutselig død

Etter Løvaas mistet moren sin som 13-åring, ble faren alvorlig syk av kreft. Han fikk tid til å ta et ordentlig farvel med faren som døde tre år senere, da Per var 16 år. Han var også med i begravelsen, men kjente ikke på et behov for å se sin avdøde far.
– Det er også mange argumenter for å ikke ville se den avdøde. Noen vil bevare minnet om sin slektning som levende og det er klart flere som uttrykker sterke behov for å se avdøde etter plutselig bortfall enn etter et langt sykdomsforløp, sier Løvaas.

Kjærlighetens pris

Når man mister noen man er glad i, vil det alltid være sorg. Døden er en del av livet både for barn og voksne. Det er mange forskjellige måter å håndtere sorg på.

– Sorgen har mange forskjellige fasetter. Når vi tør å slippe mennesker inn på oss og tør å bli glade i dem, utsetter vi oss for muligheten for sorg. Jo mer man er knyttet til noen, jo mer sørger vi. Derfor sier vi at sorg er kjærlighetens pris, sier Løvaas.

Selv om barn kan gå ut og inn av sorgen raskere enn mange voksne, kan ulike situasjoner også for barn utløse minner og sorg lenge etter man har mistet noen. Det er helt normalt, men barn har ikke tilbud om sorggrupper eller liknende, og er avhengig av omsorgsfulle voksne som lytter. Ved å åpent kunne sette ord på følelsene, får man anledning til å jobbe seg gjennom sorgen i stedet for å «legge lokk» på den.

– Sorg og savn utvikler seg og jeg tror ikke sårene forsvinner, men den sorgen jeg føler for foreldrene mine i dag handler om at jeg skulle ønske de skulle kunne se hvilket liv jeg har fått lov til å leve. Det er ikke noe jeg går rundt og kjenner på hver dag. Det er en helt annen sorg enn da de nettopp ble borte, avslutter Løvaas.

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.

[fblike]