av Oskar Hadland (Media Sør)

Svein Olav Lande har gjennom hele oppveksten hatt et forhold til døden. I tidlig alder snekret og malte han kister sammen med pappaen sin. Vi er på besøk i hans hjem, og tar en prat om det å være i begravelsesbransjen et helt liv.

Tid er et viktig begrep

— Folk i sorg er i en vanskelig situasjon. Som begravelsesagent kommer jeg inn i et rom ingen andre får tilgang til. Det som snakkes om i slike samtaler, blir mellom pårørende og begravelsesagenten. Det handler om å være på bølgelengde med den eller dem som går gjennom tunge tider, og dette skjer gjennom ekthet og empati. Når folk kan være seg selv, føler de seg trygge, og først da er det mulig å komme helt inn i hjertet til vedkommende. Svein sier at det aldri er et alternativ å se på klokken i møte med mennesker i sorg.

Et møte med folk i sorg, er nesten aldri likt. For agenten er det de samme rutinene som skal gjennomføres, men det at folk er forskjellige, gjør hvert oppdrag unikt. I mange tilfeller ender samtalen med smil og latter. Å bruke tiden etter døden på å minnes de gode stundene og egenskapene hos avdøde, er viktig.

— Mange tror at jobben min er veldig trist, og at jeg møter mye tårer hos folk som er lei seg. Det er en tung tid, og noe av det mest traumatiske som kan oppleves. Samtidig som det er tungt, har man mulighet til å bety noe veldig viktig og positivt i en kritisk del av livet.

Saken fortsetter under bildet.

Takknemligheten er størst av alt

— Når man kommer inn i stua til pårørende, er det godt å kunne bidra til at skuldrene kan senke seg litt. Jeg er takknemlig for jobben og muligheten jeg har til å være medhjelper, forteller en engasjert Svein Olav Lande.

I yrket som begravelsesagent, vektlegges personlighet og evnen til å samtale. Ikke alle kan jobbe med sørgende mennesker. Man må ha evnen til å skape trygghet. Å aldri vite hva man går til, gir hverdagen spenning og utfordringer, noe Svein selv fikk erfare som liten gutt.

— Bestefar rakk heldigvis å sette dype spor i meg

I barndommen var Svein med og snekret kister, da familien selv laget kistene som skulle brukes. Jobben måtte gjøres, og barna måtte bidra med snekring og maling. Gjennom å ha dette forholdet til døden, ble det hverdagslig for den lille gutten. Også Sveins sønn, Erik, har vokst opp med yrket tett på familien. At pappa måtte reise av sted i tide og utide, gjorde inntrykk.

Erik lærte altså tidlig at når folk var døde, måtte pappa gå på jobb. Om det var selskap, lekestund eller middag, måtte pappa reise når telefonen ringte.

Nå skal Erik ta over pappas drift av begravelsesbyrået, og Svein er sikker på at det vil fungere bra.

— Erik takler situasjonene bra, og har en dyp forståelse av hva yrket innebærer. Han har den empatien og roen som kreves, og mister ikke nattesøvnen av å oppleve vanskelige situasjoner.

At også Svein har hatt behov for et bra forbilde, på lik linje med Erik, kommer tydelig frem når han beskriver sin bestefar.

Artikkelen fortsetter under bildet.

— Min bestefar var og er et av mine største forbilder, og gjorde et stort inntrykk på meg. Hans personlighet ligger i bunn for mye av det jeg tenker og gjør. Han var en høvding både åndelig og fysisk. Han var en driftig mann med mange jern i ilden. Hans sinnsro var sjelden, og den inspirerer meg fortsatt.

Når Svein skal tapetsere, male eller utføre annet praktisk arbeid, er han veldig nøye. Venner og familie sier at han likegodt kan gjøre det selv, for han må som regel rette på det uansett.

Som Svein, var bestefaren også en nøyaktig og samvittighetsfull mann. Da bestefaren av ulike grunner gikk konkurs, reiste han til Amerika for å tjene opp penger, og betalte deretter tilbake alt han skyldte. Det er en av historiene som har satt spor i Svein, selv om han bare var 4 år da bestefaren døde.

Utviklingen de siste årene

De siste årene har byrået møtt andre utfordringer enn tidligere. Det handler om religion, politikk, og et annet forhold til døden. På Sørlandet møter en i mange tilfeller pårørende med et kristent ståsted, noe som gjør at de faste rutinene kan følges. I møte med andre religiøse ståsteder, må byrået imøtekomme andre tradisjoner. Dette kan medføre utfordringer.

— Vi hentet en muslimsk kvinne, og lite visste jeg om at hun måtte stelles av en kvinnelig begravelsesagent. Saken ble oppklart, og den avdøde fikk stell av en kvinne, men dette var inntil da en ukjent utfordring.

Svein understreker med historier som dette at det er svært viktig å behandle folk med respekt – uavhengig av tradisjoner og religioner. Alle har rett til en verdig begravelse, og for den snart pensjonerte agenten fra Lyngdal, er dette sentralt i virket og bedriften.

— Jeg er en hjelper for kunden, og skal ikke arrangere begravelsen slik jeg synes den burde være. Det er pårørendes begravelse, ikke min. Å hjelpe folk gjennom tøffe tider i livet, har jeg respekt for. Alle er like mye verdt for meg, og fortjener den samme respekten og verdigheten.

Tar med seg erfaringen inn i pensjonisttilværelsen

— Erfaringene jeg har fått som begravelsesagent, får jeg bruke uansett hvem jeg møter. Å lytte til folk uten å ha dårlig tid, er svært viktig i de fleste situasjoner. Jeg kjenner på en stor takknemlighet over hva livet har gitt meg. Ungdomsarbeidet Yngres, barnebarna og naturen gir meg energi. Jeg ser lyst på fremtiden.

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.

[fblike]