– Det kan godt være at jeg har betydd noe for noen, men de har betydd mye for meg også, sier Bodil Lande, altmuligkvinne i Landes Begravelsesbyrå i 40 år.
Av Erlend Haddeland (Media Sør)
– Nei, tror du det?
Bodil Lande har nettopp fått spørsmålet om hun kan tenke seg å fortelle sin historie fra et langt liv i Landes Begravelsesbyrå. Gjennom fire tiår har hun hatt en spesiell rolle i en helt spesiell familiebedrift. Fra hav til hei i Norges sydligste kommuner har byrået vært i førstelinjen for mennesker i sorg.
Der ektemannen Svein Lande har vært frontfiguren, har Bodil fungert som et slags heimevern, som støttespilleren, husmoren, administratoren og trådtrekkeren.
– Nei, jeg vet nå ikke det, fortsetter hun på spørsmålet om et intervju.
Bodil Lande har alltid likt seg i bakgrunnen.
– Jeg er bare sånn som type. I klasserommet satte jeg meg alltid bakerst. Trygt og oversiktlig.
Noen minutters overtaling senere starter intervjuet, og når hun først kommer i gang, har hun mye på hjertet. Den første historien tar oss til en tragisk ulykke i regionen.
Den ferske politimannen
Hverdagen i et begravelsesbyrå er høyst variert, både de mange situasjonene og menneskene man møter. Denne kvelden for mange år siden var intet unntak.
Det var en hardt kvestet person, og jobben til gravferdskonsulenten, i dette tilfellet Bodil, var å frakte den avdøde til kapellet.
– Inntrykkene er sterke på et ulykkessted, og der kom jeg i prat med en politistudent. Siden andre måtte gjøre sine undersøkelser før vi slapp til, ble vi sittende i flere timer på en fender og prate. «Hvordan orker du å holde på med dette?», spurte han. Han var med på dette for første gang, og jeg har vært med på mange ulike dødsulykker.
Den kvelden ble politistudenten med til kapellet for å se hvordan ting ble gjort.
– Jeg traff ham igjen mange år etterpå, på et oppdrag. Politistudenten, som nå var blitt en erfaren politimann, kjente meg igjen, og verken han eller jeg hadde glemt den opplevelsen. Han er forresten blitt en dyktig og flott utøver av sitt yrke, forteller hun.
Svigermor som forbilde
Svein og Bodil Lande flyttet fra Stavanger til Lyngdal etter studiene. Hun var ferdig med sykepleien i 1976 fra Stavanger Sanitetsforening Sykepleierhøyskole, og de reiste hjem for å hjelpe svigerforeldrene hennes Gunnar og Gunhild Lande, som hadde startet Landes Begravelsesbyrå på 60-tallet.
Da broren til Svein ikke ønsket å ta over byrået, ble det Svein som fikk oppgaven.
– Mitt forbilde er nok min svigermor. Hun var en bauta, både i begravelsesbyrået og familien. Hun hadde nok likt veldig godt at Erik fører livsverket hennes videre.
Tidligere har Svein Lande fortalt at bestefaren var et av hans sterkeste forbilder.
Bodil utdannet seg til å gi omsorg gjennom sykepleien, men retningen ble annerledes enn hun hadde sett for seg da. Bodil leker med ordene, fra «omsorg» til «om sorg».
– Det har vært en givende tid, dog krevende til tider.
Peptalken med Svein
Mens Svein hadde sitt fulle hyre med å drive begravelsesbyrå, begynte Bodil å jobbe på Farsund sykehus. Så jobbet hun på Valleheimen, omsorgssenteret på Vigeland, deretter i Lyngdal kommune der hun kjørte hovedsakelig nattevakt i hjemmetjenesten.
I tiden som gikk etter at de flyttet til Lyngdal, fikk de fire barn. Det var travle dager, der Svein hadde lange dager på jobb. Hun var vant til at hennes egen far var ferdig på jobb på fredag, og tok ikke på seg arbeidsfrakken igjen før på mandag.
– Jeg og Svein hadde en peptalk. Hvis han skulle få dette til, ble det vanskelig med mine vakter. Jeg har aldri vært noe karrieremenneske; for meg har barn og hjem vært det viktigste.
Samtidig har hun vært med og hjulpet til og tatt et knipetak i byrået, som hun selv beskriver det.
Oppgaver hun har hatt har vært alt fra bærehjelp, å hente på nattestid, være med på kistelegg (å legge avdøde i kista), syning, til å ha samtaler med pårørende.
– En stund i mitt liv visste jeg ikke forskjell på søndag og mandag.
«Det er ikke alltid det å si noe «vedågslig», er det lureste. Av og til må du bare sitte å holde rundt noen».
Svein beskriver Bodil som «limet i byrået».
– Hun har vært helt nødvendig. Bodil har backet meg opp hele tiden, passet på i bakgrunnen at alt har vært greit, trukket i trådene, sendt meg ut og administrert hjemmefra. Hun har hatt den viktigste jobben, sier han, over 40 år etter at alt startet.
Bodil snakker uoppfordret mye om Svein, som hun nylig feiret 44 års bryllupsdag med, når han ikke er til stede.
– En av hans mange fine egenskaper er at han liker å prate med alle, og da mener jeg alle. Når han møter dem som ikke er «så høyt på strå», dem som andre kan tenke at de helst ikke vil prate så mye med, så faller det naturlig for ham å være med å løfte dem opp, forteller hun.
Selv har hun «svart belte i venting», forteller hun.
Nattevakten hun aldri glemmer
En god stund kombinerte Bodil jobben som sykepleier og bakvakt i begravelsesbyrået. Hun tar oss med tilbake til en nattevakt i hjemmesykepleien da alarmen gikk. Hun kom inn i hjemmet til en mann som var klam og blek.
– Jeg skjønte at han fikk hjerteinfarkt. På den tiden ringte man nærmeste lege. Da han kom, fikk pasienten hjertestans. Vi utførte gjenoppliving på stedet, og jeg ble med i sykebilen. Da pasienten våknet i sykebilen, sa han svakt: «Hva er det som skjer?». «Nå skal du bare være på sykehuset en stund. Jeg tror det går fint», svarte jeg.
Det viste seg at mannens hjerte ikke tålte den voldsomme påkjenningen, og han døde den påfølgende morgenen. Bodil fikk i oppgave å ringe datteren, som ikke bodde i denne delen av landet.
– Hun ba meg om å fortelle om dødsfallet til hennes mor, som bodde på sykehjemmet, altså avdødes ektefelle. Det var en spesiell stund. Sterk, men fin. Neste dag hadde jeg telefonvakt i Landes Begravelsesbyrå. Vakttelefonen ringte, og tror du ikke det var datteren jeg hadde snakket med den samme morgenen som var i andre enden.
Hun tenker tilbake på den spesielle telefonsamtalen.
– Det beste for henne var at jeg kunne fortelle om de siste timene og minuttene med far. Det ble så godt for henne, og vi kom tett på hverandre i den dobbeltrollen jeg plutselig fikk. Da hun kom til begravelsen, var jeg også der. Det ble en rar og fin rød tråd, både for henne og meg.
Å bety noe i bakgrunnen
Bodil beskrives av sine nærmeste som ei som samvittighetsfullt utfører sine plikter, som er nøye og som liker å trå til med praktiske gjøremål.
– Det kan godt være at jeg har betydd noe for noen, men de har betydd mye for meg også. Jeg har forsøkt å være til stede i samtaler med pårørende, og gjøre noe praktisk. Det er ikke alltid det å si noe «vedågslig», er det lureste. Av og til må du bare sitte å holde rundt noen, sier hun.
Livet etter jobben
Pensjonisttilværelsen er intet hvilehjem.
Denne sommeren er satt av til å henge i et stillas i Flekkefjord, der de eier et hus. Huset som de maler, ligger like ved aldershjemmet.
– Hvis du er sulten på komplimenter, må du bare komme bort dit å male. «Å så flink du er til å arbeide», sier den ene etter den andre når de triller forbi, sier Bodil.
Denne dagen, når vi snakker med henne på telefon, er hun på en lengre kjøretur for å hente en avdød, sammen med Svein. Selv om hun nå er pensjonist, kommer hun fortsatt til å hjelpe til når det trengs – så lenge hun kan bli ved sin lest – i bakgrunnen. Og aller helst sammen med Svein.
Hun sier selv at hun aldri har gruet seg til pensjonisttilværelsen sammen med ektemannen «for vi er så vant til å gå å trø i beina til hverandre».
– Vi er et godt team. Det har vi alltid vært.